Da drømmejobben ble for tung å bære – jeg måtte gå

Jeg trodde jeg hadde landet drømmejobben.
Den som skulle bli trygghet. Stolthet. Fremtid.

Men etter nesten to år…
Innser jeg noe jeg aldri kunne ha forutsett.

Det var ikke lenger drømmen min.
Det ble det motsatte.

Det var et sted jeg forsøkte å gjøre godt.
Men som til slutt tappet meg for styrke.

Noen ganger skjer endringene ikke med et brak –
men som en stille utvisking.

Jeg trodde jeg var på rett sted.
En jobb jeg hadde jobbet hardt for.
En rolle jeg trodde jeg trivdes i.
Tilsynelatende.

Men sakte, nesten umerkelig,
begynte noe i meg å slukne.

Noen drømmer dør ikke umiddelbart. De visner, stille, over tid – helt til du innser at det ikke føltes riktig lenger.

Reisen gjennom lojalitet, tvil og sårhet

Jeg ville så gjerne gjøre en forskjell.
Jeg var stolt av jobben, og jeg trodde jeg hadde landet noe som kunne vare.
Så jeg stilte alltid opp – jobbet ekstra, tok ansvar, pushet meg selv.
Jeg sa ja når jeg ville si nei, fordi jeg trodde det var det som krevdes for å lykkes.

Men sakte begynte noe i meg å visne.
Det startet med en uro jeg ikke kunne sette ord på.
Små ting – blikk, kommentarer, utydelighet.
Løfter som plutselig forsvant.
Plass som ble tatt fra meg, ideer som ble ignorert.
Og den følelsen… den gnagende følelsen av at jeg ble brukt.
Ikke sett. Ikke løftet.

Etter hvert begynte jeg å tvile. Var det jeg som overreagerte?
Var det jeg som ikke var flink nok, lojal nok, “positiv” nok?

Men nei. Det var ikke meg.
Det var en dynamikk som gjorde meg liten.
Som fikk meg til å tvile på alt jeg tidligere hadde kjent meg trygg på.
Jeg kjente meg sterk én dag, og helt knust neste.
Og det gikk utover helsa. Hodet. Hjertet. Troen på meg selv.

Det verste var kanskje at jeg nesten mistet stemmen min.
Ikke bare i møter – men inni meg.
Jeg sluttet å stole på magefølelsen. Jeg overkjørte den igjen og igjen.
Fordi jeg ville være lojal. Fordi jeg hadde håp. Men til slutt skjønte jeg:
Dette handler ikke om styrke. Det handler om grenser

Når nok er nok

Jeg hadde en magefølelse. Du vet, den som ikke slipper taket. Den som sier: “Dette stemmer ikke.” Men jeg overhørte den. Igjen og igjen. Fordi jeg ville tro det beste. Fordi jeg håpet at det bare var en misforståelse. At det ville bli bedre neste uke. Neste måned. Etter ferien. Etter kurset.

Men det ble ikke bedre. Det ble tyngre. Mye tyngre.

Og når du er i det, dag ut og dag inn, så venner du deg til det. Du tenker at dette bare er sånn det er. At det er normalt å føle seg utmattet. Eller gråte før jobb. Eller å ikke kjenne seg selv igjen.

Men det er ikke normalt.

Det er ikke greit å bli snakket ned til. Å føle at man må unnskylde seg for å være syk. Å ikke vite hvem man kan stole på. Å bli utslitt av å stå i lojalitet, når det eneste du trenger er å bli sett og respektert.

Til slutt sa kroppen stopp. Og det ble starten på noe nytt. Ikke fordi jeg var klar. Men fordi jeg ikke hadde noe valg.

Det å gi seg selv tillatelse til å sette grenser – det er noe av det vanskeligste og tøffeste jeg har gjort.

Jeg deler dette fordi jeg vet at jeg ikke er alene. Og kanskje trenger du å høre at det er greit å forlate noe som ikke er for deg lenger.

At det ikke er svakt å si “nok”. Det er styrke.

Hva jeg har lært

Det tok meg lang tid å innse at jeg ikke var svak fordi jeg ble sliten – jeg var modig fordi jeg sto i det så lenge som jeg gjorde.
Jeg vet nå at det ikke er min jobb å bli værende i noe som gjør meg mindre.
Min jobb er å skape noe som gir andre kvinner kraft.
Og det starter med å fortelle sannheten – også når den rister i kroppen.

Hva nå?

Hvis du står midt i noe du kjenner deg igjen i – det være seg en jobb som tapper deg, eller en drøm som føles for stor – så vil jeg bare si: du er ikke alene.

Jeg har laget en gratis guide som hjelper deg å ta de første stegene mot mer frihet og eierskap: “Fra usynlig til synlig”